Når bestemor trenger barnevakt – et forslag om kontantstøtte for eldreomsorgen

Av Odd Grann, leder av foreningen "Ja til eldre"

I dag kan en tobarnsmor velge å være hjemme med barna og motta kontantstøtte. Men hva med datteren som ønsker å ta seg av sin 85 år gamle mor med begynnende demens? Hun må velge mellom karriere og omsorg – uten økonomisk støtte. Dette er et paradoks i velferdsstaten Norge, og det er på høy tid at vi diskuterer en løsning.

"Eldrebølgen": Ikke en tsunami, men et stigende havnivå
"Eldrebølgen" er ikke en tsunami som plutselig treffer oss – den er som et stigende havnivå som gradvis har kommet sigende i flere tiår. Nå står vannet oss snart til halsen. I 2040 vil vi ha dobbelt så mange over 80 år som i dag. Samtidig vet vi at vi mangler titusener av helsearbeidere. Spørsmålet er ikke om vi får problemer med å håndtere eldreomsorgen, men hvor ille det blir.

For å si det enkelt: Vi har for få hender til å ta vare på for mange gamle.

"Familieomsorg 2.0" – en gammel idé for en ny tid
Før velferdsstaten var det familiens ansvar å ta vare på de eldre. I dag har det offentlige overtatt, og vi har bygget et system som er avhengig av stadig flere ansatte og større budsjetter. Men hva om vi kunne kombinere det beste fra begge verdener?

Forslaget er enkelt: Gi pårørende som tar seg av sine eldre en kontantstøtte tilsvarende den småbarnsforeldre kan få. La oss kalle det "Familieomsorg 2.0" – en oppdatert versjon av den omsorgen som tidligere generasjoner tok for gitt.

Dette er ikke et forslag om å rulle velferdsstaten tilbake til 1950-tallet. Det er et forslag om å anerkjenne at mange ønsker å bidra til omsorgen for sine nærmeste, men ikke har økonomisk mulighet til det.

"Jeg ville gjerne, men..."
Jeg møter stadig mennesker som sier: "Jeg ville gjerne tatt meg mer av min gamle far, men jeg har ikke råd til å jobbe mindre." De står i en umulig situasjon: Samvittigheten drar dem mot å hjelpe, økonomien drar dem mot å opprettholde full jobb.

Ta for eksempel Kari på 55, som har en mor med økende omsorgsbehov. Hun vurderer å redusere stillingen sin for å kunne hjelpe moren mer, men det ville bety et betydelig økonomisk tap. Samtidig ser hun at moren ikke får tilstrekkelig hjelp fra kommunen.

"Det er ikke det at jeg ikke vil jobbe," forteller hun meg. "Men jeg ser at mamma får et bedre liv når jeg er der. Hun spiser bedre, blir mer aktiv, og virker gladere. Men jeg kan ikke trylle frem mer tid."

Lønnsomt for alle parter
La oss være ærlige – dette handler også om penger. En sykehjemsplass koster i gjennomsnitt 1,2 millioner kroner årlig. Hvis en pårørende kan bidra til at den eldre kan bo hjemme lenger, sparer samfunnet betydelige summer.

En månedlig kontantstøtte på la oss si 9500 kroner til pårørende som reduserer arbeidstiden, ville kostet 114 000 kroner i året – ca en tiendedel av en sykehjemsplass.

Men det handler om mer enn kroner og øre. Det handler om livskvalitet. De fleste eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Med litt hjelp fra familie kan mange få oppfylt dette ønsket.

"Men vil ikke dette sende kvinnene tilbake til kjøkkenbenken?"
Jeg hører allerede motargumentene: "Dette vil føre til at kvinner igjen tar hovedansvaret for omsorgsarbeid."

La meg være tydelig: Dette er ikke et forsøk på å undergrave likestillingen. Tvert imot kan en slik ordning gi både kvinner og menn større valgfrihet. Kontantstøtten for små barn har ikke sendt alle mødre hjem fra arbeidslivet, og en tilsvarende ordning for eldreomsorg vil heller ikke gjøre det.

Dessuten – er det virkelig mer likestilt at lavtlønnede kvinner i helsevesenet tar seg av våre eldre, enn at familiemedlemmer gjør det? Eller sagt på en annen måte: Er det greit at kvinner tar seg av andres foreldre mot betaling, men ikke sine egne?

Frivillighet som grunnprinsipp
Noen vil kanskje frykte at en slik ordning skaper forventninger om at familien skal ta mer ansvar. La meg understreke: Dette handler om valgfrihet, ikke om å overføre ansvar fra det offentlige til familien.

Det offentlige skal fortsatt ha hovedansvaret for eldreomsorgen. Men de som ønsker å bidra mer, bør få muligheten til det – uten å straffes økonomisk.

Kontantstøtte som brobygger mellom generasjoner
I en tid der vi snakker mye om generasjonskløfter, kan dette tiltaket faktisk bidra til å bygge broer. Det vil åpne for at flere kan tilbringe verdifull tid med sine eldre slektninger.

 "Det er ikke årene i livet som teller, men livet i årene." En kontantstøtte for pårørende kan gi mange eldre mer liv i årene – og samtidig gi deres pårørende mulighet til å være en del av det.

Den vanskelige samtalen rundt middagsbordet
"Hvem skal ta seg av bestemor når hun ikke klarer seg selv lenger?" Dette er en samtale mange familier utsetter til det er for sent. Med en kontantstøtteordning på plass kunne samtalen fått et nytt element: "Jeg kunne faktisk gått ned i stilling for å hjelpe til, hvis vi fikk litt økonomisk støtte."

"Men hva med de som ikke har familie?"
Et betimelig spørsmål er hva som skjer med de eldre som ikke har nære pårørende. Svaret er enkelt: De skal selvfølgelig få minst like god omsorg som i dag. Faktisk vil en kontantstøtteordning frigjøre ressurser i eldreomsorgen som kan komme disse til gode.

Et beskjedent forslag
Jonathan Swift skrev i 1729 det satiriske essayet "A Modest Proposal", der han foreslo at fattige irske familier kunne selge sine barn som mat til de rike. Vårt forslag er betydelig mindre dramatisk, men forhåpentligvis mer realistisk: La oss gi økonomisk støtte til de som vil bidra til omsorgen for sine eldre familiemedlemmer.

Det er på tide at vi tar denne debatten på alvor. Eldrebølgen kommer ikke til å vente på oss.

For mens politikerne diskuterer langtidsplaner og rekrutteringsstrategier, sitter tusenvis av eldre hjemme og venter på hjelp – og tusenvis av pårørende strekker tiden så langt de kan for å bistå- - og MANGE flere blir det!

Så la oss spørre oss selv: Hvis vi synes det er verdt å støtte foreldre som vil være hjemme med sine barn, hvorfor er det ikke verdt å støtte barn som vil ta seg av sine foreldre?

Dette er ikke bare et spørsmål om økonomi. Det er et spørsmål om hvilke verdier vi vil bygge framtidens eldreomsorg på.